|
© Øyvind Teig - 14. april 2002 -12. august 2002
|
|
En halv time
|
  
|
|
Du gikk på skolen noen timer
i forrige uke
Kanskje ble jeg nødt til å ringe deg
på mobilen
Det ville ta deg ti minutter
å sykle til sykehuset
Om de skulle si
- Nå er det like før
For mor
Og jeg måtte si til deg
fra innsiden av det sorte hullet
- Du må komme med en gang
Her inne fra: kan jeg få ringe den telefonen nå
kan jeg få skru tida tilbake, så uendelig tilbake
men ikke lenger enn
hit: da mors hjerte
ennå skulle slå, ennå slo
En halv time til
|
|
|
6:02 og 7:57
|
|
|
Jeg har en vekkeklokke med mulighet for hele fem vekketider
Jeg ser de to tidene vekkeklokka står på:
6:02 - Jeg sto opp fra madrassen på stua, lukket vinduet og skrudde på alle ovnene. Jeg hørte at du pustet og sov godt. Jeg tittet kjapt
bort på deg
7:57 - Jeg ryddet bort madrassen og begynte å ordne. Før det sa jeg enkelt og greit "hallo, jenta mi, har du sovet godt?" og du
svarte meg. Jeg ser ordene jeg skriver: du svarte meg
Nå stiller jeg om klokka. 6:02 og 7:57 gjelder ikke lenger. Jeg finner ingen "tilbake"-knapp på klokka. Nå trenger jeg bare
én vekking, vekk meg klokka 7:45
Jeg kan dikte "tilbake"-knapper for indre bruk så mye jeg orker og tenke at slik var det, la meg dra dit
Jeg kommer herfra
men ikke dit
|
|
|
Dialog
|
|
|
Jeg visste ikke at du ville bli så svak
at du ikke skulle greie å snakke
så svak at du ikke skulle greie å snakke!
Etter 30 år med dialog
bare svake kremt igjen
Jeg kunne ha stukket hånda ned i halsen din og hentet lydene ut
inn i hodet ditt og dratt følelsene ut
tankene ut
Hvor dyp var denne brønnen av følelser ikke-snakket
tanker ikke-snakket
Du hadde mange lyttere, kjære. Hjalp det
Ovenfor mangler tre spørsmålstegn
De ble revet ut av teksten
men herjer vilt i sorgen min
|
|
|
Klokka
|
|
|
Jeg skulle sjekke hvor lang tid det ville ta å lese igjennom takkeordene til deg ved bisettelsen i morgen. Jeg fant fram klokka di. Den
sto på 11:23:56, et helt tilfeldig tidspunkt. Ikke helt tilfeldig, forresten. Klokka er sjølopptrekkende. Det betyr at når du beveget deg
eller flyttet armen
når du la armen rundt oss
trakk du opp fjæra litt hver gang. Den siste tida kunne du ikke bruke klokka, for klokker skal tikke. Verken kraften i deg eller smertene
tillot deg å lage bevegelser, ikke engang for en tynn, nesten usynlig sekundviser.
Det frosne klokkeslettet var dønningen av dine stormer der den traff land
Jeg trekte opp klokka di
Den har også en opptrekksknapp
Den startet å tikke
Sekundviseren trøstig framover igjen
Din klokke går
Styrt av min vilje
Er det herfra jeg skal videre nå?
|
|
|
Nullstilt
|
|
|
Uka ble nullstilt i går
Det ble søndag
De ville det slik
Alle de stille menneskene som bar deg ut
sammen med oss
Året ble nullstilt i går
Mandagsår kalles år som begynner på en mandag
Mandags skuddårsår om året har en ekstra dag
7 ganger 2 er 14
14 mulige kalendere som vi bruker om og om igjen
For at vi skal tilpasse oss universets presise gang
Årets kalender trosser mitt univers
Jeg kan like gjerne hekte den ned
Etter at tiden grep inn og skilte
vårt før
fra
mitt nå
|
|
|
Kniven
|
|
|
Jeg gruer meg til å gå ned på stua
Femti blomsterbuketter
gitt av velmenende mennesker
Du fortjente hver celle i dem
Men, de kommer til å skrike i mot meg
De kommer til å hoppe opp og ned i vasene sine
- Kan du ikke høre, vil de si
- vi vil tilbake til røttene våre!
- Dette vannet du gir oss, hva er det?
- Du kjenner ikke duften vår slik den er
- Disse blikkene du sender oss, så fryktsomme
Blomstene er bare opptatt av å levere vakkerhet
Som de har gjort for oss i tusener av år
når vi skjærer dem løs
til glede for andre
Men de husker ikke
kniven som skar
|
|
|
Vannspeilet
|
|
|
Vi var i svømmeanlegget i dag
Vannet var bra for oss. Vi ble glade
Der borte ligger fysioterapiavdelingen
Bassenget er til daglig avlukket med en gardin
I ettermiddag var døra åpen, men ingen var der inne
I dette bassenget svømte du
for to måneder siden
Smertefri
Du kunne bevege kroppen
Og fremdeles være smertefri
Du sa, det var det deiligste du gjorde
Hver eneste gang
Jeg åpnet forsiktig døra
Og gikk andektig rundt bassenget
Her var du
Du kjente dette vannet
Du så dette lyset
Du hørte disse lydene
Du fylte dette rommet med pusten din
Nå puster du ikke mer, min flotte dame
Du ligger under andre vannspeil
og nyter din nye smertefrihet
|
|
|
Ta ikke fra meg
|
|
|
Om istappene under øyelokkene mine
gnager for mye
er et to sekunders blikk på bildet av deg
bildet av oss to
bildet av alle oss
Nok
Å, måtte jeg alltid ha det slik
Ta ikke fra meg sorgen
Som gir denne
Forelskelsen
Målbar, bare i megatonn
|
|
|
Nyhetene
|
|
|
Radioen med dagsnytt
Tv-en med dagsrevyen
De holder seg avslått nå
Jeg vet ikke hva som skjer der ute
Sorgens nyhetssending
Alltid nyheter
24 timer i døgnet
Er mer enn nok
Kilden tvinger meg
til å skrive alle disse
rapportene
|
|
|
Dette året
|
|
|
Hagen er godt dekket med Maria nøkleblom nå
De viser sine gule hoder under buskene
i skråningen, på plenen, i bedene
I hjørnet av et bed står en kraftig plante for seg sjøl
Mange gule blomster strekker seg mot sola
Godt holdt fast av tjukke blad
Rundt denne ene blomsten, nede på bakken
Ligger de tørre blomstene fra i fjor
Vi har glemt å fjerne dem
I fjor var den din denne planten, var den min, var den vår
Vi nøt vinen alle disse årene
mens generasjoner av Maria nøkleblom passerte forbi
Om du hadde vært her nå
ville vi bare plukket bort disse visne planterestene
og vinen vår vært like velsmakende
Nå er de hilsninger fra i fjor
mens generasjoner passerer forbi
Slik er det
En krans av tykke blader med en krone av solfylte blomster
Også dette året
mens vi passerer forbi
|
|
|
Take This Waltz
|
|
|
Federico García Lorca skrev diktet Little Viennese Waltz. Basert på det skrev Leonard Cohen sangen Take This
Waltz. Melodien er usigelig vakker, teksten surrealistisk, med en poetisk avslutning: O my love, o my love. Take
this waltz, take this waltz. It's yours now. It's all that there is.
Take This Waltz
Du lå på sofaen
Jeg spilte Take This Waltz fra plata
- Å, nå må vi bare prøve oss på en dans, bønnfalt jeg
Jeg hentet deg, du lot deg villig heise opp
Hendene mine, midjen din
Etter alle disse årene, like varm
Du danset, men kroppen var ikke din
Smertene regjerte
Og jeg fryktet
Så krevde sofaen deg
Den siste dansen vår var over
Takk Lorca, takk Cohen, takk kjære
Valsen er bare din nå
Valsen er bare min nå
|
En 
|
|
Madrassen og armen
|
|
|
Før jul kjøpte jeg en riktig god pute til deg. Du sa den var kjempedeilig. Du hadde kjøpt en til meg året før. Du
sa du sov mye bedre med den nye puta.
Alle kveldene du var syk (unntatt én kveld, tror jeg), gikk jeg opp med to varmeflasker i senga di en halv time før
du la deg. En til føttene, en til ryggen. Du sa det var så godt og varmt, og syntes det var hyggelig at jeg gjorde det. For meg ble det en
god handling.
Du sov alltid i den ekstra varme vinterdyna etter at du ble syk, for det var jo stort sett vinter. Du likte deg i den
varme dyna.
Jeg skiftet på senga i dag. Blått sengetøy i din halvdel, rødt i min. Jeg har gått over til sommerdyne og pledd nå.
Puta di lånte en eller annen da flere overnattet her. Jeg la inn en annen pute.
Varmeflaskene står nede. De er tomme.
Jeg la også en tynn sommerdyne på din plass (enda det ikke er sommer).
Jeg våger ikke legge hånda mi borttil plassen din
En annen hånd holder igjen
En hånd inni armen min
Armen din, som jeg tar godt tak i på mange av de siste bildene
Er ikke mer (Jeg visste det)
Er ikke mer her heller
Er ikke mer noe sted
Jeg har brettet opp dyna di og lagt
radioen, vekkeklokka og mobiltelefonen
på den tomme madrassen
Og gjort den enda tommere
|
|
|
Møte deg igjen
|
|
|
Tør jeg tro at jeg skal møte deg igjen?
Her nede er jo ingen ting sikkert
Astrofysikerne snakker nå til og med om et
uendelig antall univers
Og så vet vi ikke engang hva en stein er
Sa du masse, hørte jeg atomer?
Ha!
Jeg vet at jeg hører regnet der ute
Jeg vet at jeg skriver disse tankene
Joda, jeg er enig
Med så mange univers, religioner og tidsakser
blir adresseringen muligens umulig
Kan jeg vite at jeg ikke skal møte deg igjen?
|
|
|
Dette skal du gjøre med livet ditt, sa du
|
|
|
Kaliforniavalmue - Praktblanding
Thymus vulgaris - Timian
Blomstererter - Royal fargeblanding
Kornblomst - Jubilee Gem Blå
Blomkarse - Halvhøy, fargeblanding
Blandet Blomsterfrø - Høye og halvhøye sorter i blanding
Øyeblomst - Lys blå med hvitt øye
B....kkerert - Sugar Snap (Ser ut som sukkerert på bildet, men posen er ødelagt)
Ringblomst - Pacific Beauty fargeblanding
Rødlin - Mørkerød
Ringkrage - Merry Mix
Brudeslør - Covent Garden
Jeg fant den da jeg gikk ut på garasjeloftet for å gjøre litt i hagen. Den fine kurven du flettet av pil som du brukte i hagen i fjor.
45 cm. lang, oval med et solid håndtak av tykk pil, og 15 cm. dyp. Så det var dette du sådde i bedene i fjor! I noen av posene er det
fremdeles frø, de fleste skal kunne spire i år også ser jeg. En bekymring mindre! (Men du, hvis dette er den eneste instruksjonslista du
ønsket å overlevere meg for livet mitt, kunne du i alle fall lagt i et par av mine hagehansker, ikke bare dine små!)
- Bare fortsett du, tror jeg du sa
- Bare fortsett dere
Vi finner nok hele lista di etter hvert
om også vi i tillit
ikke leter
|
|
|
Innsiden av
|
|
|
Disse tankene du kunne høre
flimrer på innsiden av
innsiden av
de urolige øyelokkene mine
Disse svarene du kunne si
vibrerer på innsiden av
innsiden av
de rolige trommehinnene mine
Denne hånda du kunne gi
kjennes ikke på innsiden av
innsiden av
den tomme dyna di
|
|
|
En helt vanlig dag
|
|
|
Den første dagen på jobb og jeg kommer hjem til tomt hus. Innom butikken og kjøper mat. Heldigvis blir to av ungene på middag
Kommer opp bakken og ser på huset. Tenker:
- Du er ikke der, ingen er der
Og ser hvor fint dette huset er, hvor ingen er
Setter sykkelen inn i boden. Ser på syklene, ser at - jo da, kanskje er det noen her likevel. Går foran huset, nå blomstrer
påskeliljene. Vi satte ned løkene den helga du hadde fått diagnosen. Vi smertet oss rundt huset, du pekte og jeg gravde. De slo ut i blomst
på begravelsesdagen din. Låser meg inn. Ingen sko: altså ingen her
Og jeg roper navnet ditt høyt, flere ganger, inn i det tomme huset
Jeg ville det bare, ville høre ekkoet, ville understreke for meg sjøl at du ikke er her. Jeg skal ikke gjøre det neste gang.
Jeg er ikke sprø heller
Går ut og titter i postkassa. Tre brev. Et til deg fra bokhandelen om at du må hente en bok som er kommet. En tykk konvolutt til meg med
gave. CD med fin musikk og en antologi med kjærlighetsdikt. Det er fine venner vi hadde, fine venner jeg har. En regning fra kirkevergen med
overskriften kremasjon/gravsetting, for leie av kirke/gravkapell
En helt vanlig dag
Jeg må innse det nå
Hele diktet ble ødelagt
da skoleeleven min kom hjem og ropte "halloo!"
Jeg må innse det nå
|
|
|
Komme hjem
|
|
|
Du kan komme hjem nå
Hagekurven er hentet fram
Trærne begynner å skinne i grønt
Jeg tror du vil si at det må rakes bedre
Det er to uker siden du dro nå
336 timer
Tannbørsten står fremdeles i glasset
Nåla i broderiet er der du satt den
Vi venter deg hjem nå
Huset skal vaskes i dag
Den lånte senga er hentet
Alle blomstene vi fikk har kompostbingen overtatt
Du, som ble så redd for meg
en gang jeg var på jobb og tok feil av klokka
Du lyste av glede da jeg kom hjem
en lang time for sent
|
|
|
Jenta med bolleposen
|
|
|
En nabodame kommer opp bakken
De har vært på butikken og handlet til søndags formiddagskaffen
Den lille jenta
snurrer bolleposen rundt og rundt
Jeg trekker meg litt tilbake
så de ikke skal se at jeg står
innenfor vinduet
Der borte tar bestemora
tak i hånda til jenta
og de går sammen inn i huset
Bestemora bruker ikke handlebagen vår
Hun har ikke rødt hår med stenk av grått
(som du lot klippe kort da du ble syk
jeg hadde aldri sett deg slik før)
Hun titter ikke opp til vinduet og vinker
Mora brukte handlebagen vår
Hun hadde rødt hår
Og hun tittet opp til vinduet og vinket
Når hånda som du holdt var liten, god og varm
|
|
|
Du er nok bare ute en tur
|
|
|
Her holder jeg på med mitt
Sola skinner
Jeg tenker vanlige tanker
Jeg ser hustakene
Og fjellene over dem
Vaskemaskinen går
Alle nabohusene står der på grunnmurene sine
Dette også, akkurat som før
Det føles som om du er ute en tur
Sjøl om vi nå vet hvor urna di skal settes ned
Føles det som om
Du bare er ute en tur
Det er stille her nå
Det er bare roen din som mangler
For å få huset tilbake på grunnmuren
|
 |
|
Sandtaket
|
|
|
Jeg har så smått begynt på jobb
Tankene mine går hjem til det røde huset
Hvor du var
Jeg ringte deg av og til for å slå av en prat
Du tok telefonen. Jeg hører stemmen din
- Nå, åssen går det, spurte jeg
- Nei, ikke så verst, svarte du, med smil i stemmen
Hver gang et lite minne, som et nytt sandkorn
Senere, bare synlig som sandtak
Da jeg skjønte at du var veldig syk
prøvde jeg å kaste hele minnesteiner ned i sandtaket,
høre mer på stemmen din
høre mer på nyansene
høre mer på pusten din
Koble meg helt opp, helt inn
Nå er det klart for svalene
|
|
|
Dekonstruksjon
|
|
|
Jeg brukte sykkelen din her om dagen
Så god den er!
I dag skulle jeg sykle ned til steinhoggeren
som skal lage gravstein til deg
Etter praten med han
oppdager jeg at jeg har glemt sykkelnøkkelen
En deilig spasertur tilbake i formiddagssola
Jeg treffer en venn som kondolerer
Jeg forteller, at jeg er på vei hjem, for å hente nøkkel, og har lånt
nei, ikke lånt
overtatt - sykkelen din
Kobler om hjernen, enda en gang
Hjemme finner jeg det forsvarsløse nøkleknippet ditt
Fjerner sykkelnøkkelen
Sliter av en nervetråd, enda en gang
Senere sykler jeg videre
Uten bedøvelse
|
|
|
Tung å komme over
|
|
|
Tåka her inne
Har fylt
brødposene, teboksene, telefonen, nåleputa
kjøleskapet, kvelden og dusjen
Tåka
Tåka der ute
Har fylt
stiene, sykkelveien, postkassa, hagestolen
trillebåra, dagen og hallo'ene
Tåka
Tåka
Er over alt nå
Men jeg kan ikke se den
Bare doggdråpene den leverer
Til floden
Tung å komme over
|
|
|
Dit, et sted
|
|
|
Og så jeg da, som ikke var mørkredd
Følte meg aldri i mørke
Det var ingen ting der
som jeg trengte være redd for
Men i møte med deg
Der du var
På sofaen, på kjøkkenet, i telefonen
på armen min, med broderiet, på spasertur
Er jeg ikke lenger så sikker
Det må da finnes et sted
Hvor lyset kan skrus av, og på?
Hvor sola kan gå ned, og opp?
Hvor øynene kan lukkes, og åpnes?
Dit, et sted
Hvor tapet ønsker meg velkommen
Ser jeg stiene de gikk
Nå, også for meg
|
|
|
Gutten og mannen
|
|
|
Gutten mistet hånda til mora si
Mannen mistet hånda til kona si
Gutten ble redd
Mannen ble redd
Hånda til mora
kjentes varm og god
da hun fant igjen gutten
Og klemmene
Hånda til mannen
kjennes ennå varm og god
Og tårene
|
|
|
Trøst
|
|
|
Jeg tenkte
da vi holdt på ute i hagen i stad
jeg og dattera vår
Jeg gravde ut til den nye terrassen
Som du hadde planlagt i flere år
Det nøyaktige stedet fant du i fjor høst, like før du ble syk
Mest mulig sol gjennom dagen, gjennom året
Og du, der borte, i bedet til mor
Du sådde de frøene som hun la igjen i fjor
Jeg tenkte
- Er det noen trøst for meg
- At jeg også en gang ikke skal være mer
- Akkurat som du
I sola, med hagehansker på
Nysådd bed bortenfor
og fin-fin prat
Tenkte jeg at
Sjøl om livet er godt til margen
- Jo da, det er en trøst
|
|
|
Speil
|
|
|
Jeg skulle ønske jeg kunne skrive dikt
som hentet deg tilbake
Så jeg kan kjenne hånda di igjen
Jeg skulle ønske jeg kunne skrive dikt
som sendte sorgen bort
Så håret ditt får farge igjen
Jeg sliter med ordene. Resultatet blir vage speil
Likevel
Dypt inne i speilene, skimter jeg en hånd?
Dypt inne i speilene, skimter jeg en farge?
|
|
|
Første gang
|
|
|
- Han leker jammen med døden, sa jeg
Vi sto og så på mikroflyet som landet på den humpete torvstripa. Vi hadde hørt den iltre motorduren også i år, fra bakenfor åskammen.
Der kom det. Noen tynne stålrør, vaiere og seilduk var alt han hadde kledd seg i. Han landet og tok av flere ganger mens vi sto og så på.
Det var sikkert fine forhold denne september ettermiddagen
I alle fall hadde vi plukket mye blåbær. Vi hadde tuslet innover denne skogsveien med hver vår bøtte og ryggsekk. Bøtte i
ytterhendene. Hverandre i innerhendene
- Her oppi er det mye bær, hadde jeg ropt
- Ja, jeg kommer snart, skal bare plukke ferdig her først, hadde du svart
De gamle diktet linjer mellom stjernene
og oppdaget figurer
Men stjernene var der først
De unge tegner streker mellom nummererte prikker
og oppdager figurer
Men figurene var der først
Snora vår var spent mellom stjerner og nummererte prikker
Nå er den nøstet opp
Stjernene glapp
Numrene mistet sin betydning
Inni nøstet, vårt felles liv
er fremdeles merkene etter festepunktene
fra alle gangene vi møttes
for første gang
|
|
|
Teppet og melkeveien
|
|
|
Du sto på den ene siden
Jeg på den andre
Av stabel etter stabel med tepper
Vi brettet dem forsiktig opp
Til vi begge falt for dette ene
Teppet ligger her nå
Slik det lå i flere år
Vi hadde beina på dette teppet
Vi snakket om fargene
Om mønstrene
Om hvem som hadde knyttet det, langt der borte
Da var vi ennå
Begge to
Når et teppe kan bli slik en savnens melkevei
Hva kan ikke da
stillheten
|
|
|
Denne rare våren
|
|
|
Snart blir det mørkt tidligere
Høsten - jeg tenker dit
- Ikke tenk så langt, sier dere
- Ta døgn for døgn
Likevel - foran meg nå, ei ny natt
Med ingen pust fra deg
Aller først skal jeg flykte ferdig og skape
et nytt rom
Linje for linje
- slik -
- og slik -
med ingen pust fra deg
Du falt utfor alle horisonter
Snart sover jeg godt, jeg vet det
Så - en ny dag
Jo da, timene går
Denne rare våren
|
|
|
En annen vei
|
|
|
Radioen spilte en sang hvor refrenget sluttet med
"Så fins jeg alltid her til siste åndedrag!"
Der bak lovte vi hverandre det - å bli til siste åndedrag
Da du var syk hørte vi et annet ungt par love det samme
Vi kjørte til kirka, for å - være
Alt som var, var med oss, og alt var igjen
For kanskje kom vi dit, hvor pusten din skulle reise
Av og til syklet jeg hjem for å spise formiddagsmat med deg
Du hadde dekt på
Noen ganger, nystekte rundstykker
Duften av nytrekt te
På veien tilbake, smaken av nytrekt samtale
Nå har vi vært der hvor pusten din reiste
Stedet hvor armene mine ble jord, de vinket ikke
For pusten reiste
En annen vei
|
|
|
Som etter flom
|
|
|
- Takk for oss
Ut av samtalerommet
På med ytterklærne
Ut av avdelingen
Ned trappene
Forbi kiosken
Ut hovedinngangen
Over plassen
Ned enda en trapp
Du - inn i bilen
Jeg - tilbake for å betale parkeringen
Starte bilen
Snakke, Tikke, Holde, Gire, Stirre, Bremse, Stryke, Svinge, Håpe
Vinduene ble luker
Lufta holdt igjen
Så, inn i det røde huset
Hvor varmen ventet
Hvor demningene brast
Hvor rommet fyltes
Ferden var begynt. Barkbåtene kapret
Etterpå - flomlinjene
Brune av bark
I dag - sola, vinden og varmen
Som etter storm
|
|
|
Man merker da slikt
|
|
|
Jeg merket det. Man merker da slikt
Hånda di
(Ja, man kan huske en hånd)
I fjor, mens det ennå var sommer
Turene, de varme kveldene
Kortermet, hvit tynn bluse
Armen din, litt deilig ru
Håret, rødt med stenk av grått
Jeg så dem. De kjappe mikrovrikkene med hodet
Setningene dine
Stemmen din
Hva du hadde lest
Nakken din, der hvor blusen sluttet
Hva du hadde hørt
Og tankene dine
Jeg leste dem, ja. Meldingene fra de andre av mitt slag
Jeg lot som jeg ikke ville se det
Klart jeg ville!
For jeg gikk der og visste hva de så:
mora til ungene våre
Noen er bare flottere enn andre!
(Ja, man kan huske et menneske)
|
|
|
Navnetrekket
|
|
|
Veiatlaset vi kjøpte
Det var flere av oss der
Jeg skriver alltid inn i bøker
Navn, sted og årstall
Mens vi ventet på middagen på en restaurant
Kunne vi ikke alle skrive navnene våre?
Der står navnetrekket ditt nå
Passet på av våre
Hendene framførte dem
Muskelsymfoniene
Jeg ikke hørte i fjor sommer
Jeg ser navnet ditt, og blar ikke videre
For nå, etter at dirigenten kom til siste blad
spiller jeg det om, og om igjen
|
|
|
Brevene
|
|
|
Dagens truende brev
Med ettertenksomme ord
og bilder de har oppkopiert
I morgen
spidder jeg konvoluttene med en brevkniv
en venn ga meg
Så reiser jeg inn i ordene
Og tilbake gjennom bildene
Som du ville sagt jeg måtte
Takk for billettene dere sender
|
|
|
Den første bursdagen
|
|
|
De gavene vi ikke ga
kortene vi ikke malte
bursdagssangen vi ikke sang
blomsterbukettene du ikke så
og klemmene vi ikke kjente
var her i dag, likevel
Alt sammen
I det fine været
Fraværende
|
|
|
Kapellet
|
|
|
Da Michelangelo
var i trettiårene dekorerte han Det sixtinske kapell
I en detalj beskriver han Guds skapelse av mennesket
Gud rekker ut en hånd, mennesket gjør det samme
Pekefingrene møtes ikke
Michelangelo viser
Det er uendelig avstand mellom fingrene
Litt manglende maling av rett farge skiller dem
Kom med malingstubene!
Kom med penslene!
Så jeg kan få lukke skillet!
Med en strek
Så tynn at bare jeg kan se den
Der oppe under hvelvingen
Slik at du kan spasere over (usett)
Deretter kan de rive
kapellet
|
|
|
Stedet
|
|
|
Å reise betyr visstnok å vaske øynene
i et av Østens språk
Jeg henter vann fra brønnen her, og drikker
tanker utgått på dato minuttet etter
Ferskvare, akkurat som denne linja
Jeg legger øret mot brønnen, og lytter stille
Hører jeg pusten din?
Men det er vannspeilet som svarer meg
med et ansikt fullt av minner
Rammet inn av skyer i drift
Ordene hjelper meg å reise derfra
De protokollfører stedet
Nord, Sør, Øst, Vest
og Stjernenes Posisjon
Senere kan jeg reise dit
For så å komme hjem igjen
nyvasket
|
|
|
Perlen
|
|
|
- Denne pungen var mor veldig redd for
- Så den må vi være forsiktig med!
En liten, blå skinnpung
Som slet sterkt på femtilappene
du stappet ned i den
Sammen med handlelappene
Nå hviler pungen i hånda hennes
Hentet opp fra dypet
Et sekund
kanskje to sekunder
Ser vi den
Skylt i land
På din strand
|
|
|
Bladene
|
|
|
Det er flere måneder siden nå
Jeg gikk innom bladkiosken
Og hentet farger til deg
For noen uker siden gikk jeg forbi kiosken
Men kikket likevel inn
Her begynte kilovis med regnbuer
I mange år
Gikk vi innom bladkiosken
Og du vurderte, akkurat her
Skal, skal ikke
I dag var jeg der igjen
Men, du kjøpte ikke alltid, du heller
|
|
|
Flyplassen
|
|
|
Det er travelt her
Men stille, som alltid
Flyene haster til og fra
Ingen spor etter travelheten deres nå
så rolig som de står der nede og venter
Sist var vi her begge to
Vi smakte rullestol for første gang
- Å, jeg syns synd på deg, sa du
- At du må oppleve dette
Vi smertet oss over parketten
Fangen og fangevokteren
I fjor stupte du for første gang
Det var deilig vann
der ute ved svaberget
Bølgene du lagde
Nå, reist til havs
Så sitter jeg her
og er
der du også var
På gjennomreise
|
|
|
Ferie I - Å reise
|
|
|
Vi kjørte bort fra deg i går
Du ble igjen
Ikke som i alle år før
da vi reiste på ferie, sammen
Forrige gang vi hadde kjørt den veien
var det bare oss to
Nå var det jeg og den yngste
Fint, det - rart, det
Men svingene fortalte ikke
Husene husket ikke
Fjellene ropte ikke
Om alle gangene du også var med
Ikke engang bilen kunne huske praten vår
Eller stjernehimmelen, fra alle gangene bilen var full
Da jeg kjørte bortover gata i går
fra huset vårt
merket jeg (etterpå)
Jeg hadde ikke tittet i speilet
hadde ikke sett meg tilbake
til dit jeg også en gang
skal bli igjen fra
|
|
|
Ferie II - Å våkne
|
|
|
Hjemme skinte sjasminbusken
Blomstene vinket også i år
Hvite hilsninger, som vi reiste fra
Her, et fremmed vindu
Etter natta åpner jeg øynene og stirrer ut
Gjennom løv og greiner
den lyse morgenhimmelen bakenfor
Jeg lukker øynene og døser videre
Et skjelvende sekund hilser hvite blomster her også
Bak tette øyelokk
Senere skrus lyden på
Fra det åpne vinduet - er det sus av regn (på tørre blader)?
Nei, det er bare elva som mister balansen
Her, i det ombygde mølleanlegget
- Dit drar vi, sa du i vinter
Du reiste først
Vi dro etterpå - hit
Men jeg hører bare susen
fra avblomstret sjasmin
|
|
|
Ferie III - Å mangle
|
|
|
Å mangle hele deg
Hele dagen
Hele tida
Folka fra proteseverkstedet melder at de har ferdig deler
Hele dagen
Hele tida
Ringer de på
|
|
|
Ferie IV - Å komme tilbake
|
|
|
For snart tre uker siden
reiste vi fra deg
I dag kom vi hjem
Du var over alt
Du er over alt her
Og jeg finner deg
Ingen steder
|
|
|
Hvisk
|
|
|
Jeg slokker lyset
Hendene mine møtes
Glidelåsen fungerer på et vis
Og jeg hvisker, inni meg
- Hils henne
|
|
|
Innenfor
|
|
|
Papircontaineren får sitt av
tanker jeg ikke greide krystallisere
Ved siden av meg her i senga, ark med
tanker til heving
Heftet med det innenfor
Tanker jeg så vidt greier skrive
Tanker jeg så vidt greier lese
Sirkelen lukkes der
tanken spiser glemselen og
glemselen spiser tanken
Innenfor kjenner jeg to hjerter som slår
Summen av slagene
Stillheten
Uten språk
|
|
|
Konserten
|
|
|
Det fremmede paret
ved siden av meg på konserten i kveld
begynte å prate
Jeg kom dit alene
I fjor var vi to på samme sted
En annen konsert
En annen tid
Jeg fortalte at jeg og kona mi var der i fjor
- Skal jeg fortelle dem det?
- Skal jeg?
- Skal jeg si det?
tenkte jeg
(At jeg hadde mistet deg i mellomtiden)
Det er hyggelig at folk er slik
når de ser en som er alene
Så begynte konserten
|
|
|
Kinosalen
|
|
|
Vi oppsøkte disse mørke salene
med myke stoler
hvor fortellingene flimret over hodene våre
Så, levert til netthinnene
fra lerretet der framme
Flere kilometer med småbilder
På spaserturen hjem, så fornøyde vi var
om sammensmeltningen hadde vært god
Nå er det jeg som spiller filmmusikken
Minner fra Cinema Paradiso og
Den fabelaktige Amelie fra Montmartre
For jeg er her inne ennå
Stykket som går flimrer over hodet mitt
Fra månedene, ukene og sekundet
Før lerretet falt
|
|
|
Blått stoff
|
|
|
Helt til høyre i fotografiet
Det røde håret hennes, med stenk av grått
Nesten ned på de nakne skuldrene
Hun ler til siden
Mot de andre, denne festdagen
Hun virker glad
Hun står i armkroken hans, han holder henne
og klemmer godt rundt
Blått stoff
Så, etter denne brennende sommeren
Han tar tak, og senker den ned
Snora, drar han opp igjen
Den skal videre, hånd til hånd
Nå er det jorda
som klemmer godt rundt
Det de ikke ante
Mellom savnet, hogd i stein nå, og elva
Står jeg
Den røper ingen ting
Av hva som er, bortenfor
Blått stoff
|
|
