|
© Øyvind Teig - August - desember 2002
|
|
Etterklang
|
  
|
|
Du lå på stolraden
Eller på myke tepper vi hadde med, rett på golvet
Det ble siste takt
Der, i den varme katedralen
Så:
hud - etterklang
ord - etterklang
du - etterklang
Nå:
Jeg - punktert
Forlenget - forbi siste takt
Til filtrommet
Etter tonene
|
|
|
Så skal det begynne å regne
|
|
|
I dag kjørte vi inn til byen
Den yngste og jeg
Så flott byen ser ut derfra
Alle husene hvor folk bor
Fjorden, fjellene
For åtte måneder siden
Kjørte vi den samme veien
Snøen lå hvit
Du satt i det samme setet
Og vi vekslet setninger
I bilen tenkte jeg
En gang skal jeg være - der, når sola skinner
Så skal det begynne å regne
Dråpe for dråpe skal steinen din kles om
Fra grått til nesten svart
Jeg skal stå der
Og se navnet ditt
Se konturene viskes ut
Så skal det slutte å regne
Og jeg går oppover veien
Tilbake
|
|
|
Postlyder
|
|
|
Nesten hver dag
merket du
(gjennom husveggen)
når posten kom
Var det et brev
kunne du høre lyden
når postkasselokket
ble dyttet igjen
Var det tyngre post
hørte du dunket
i det posten
traff bunnen i postkassa
(fortalte du)
Jeg hører også postlyder
Jeg har tatt dem fra deg
For her inne
står postkasselokket
vidt åpent
|
|
|
To avskjeder
|
|
|
- Om tre måneder er jeg her igjen!
Jeg kjørte den eldste til flyplassen
- Ha en god tur, da!
Vi kjente krusningene
i denne stående avskjeden
Et annet sted
Ambulansen hentet oss
fuglen og fuglepasseren
sakte dit, sakte
Hvor døgnene brant i moll
Sangene ble ord
Og ordene var hender
Stearinlysene tok lufta di
Som sakte fylte madrassen
i liggende avskjed
|
|
|
Diktene
|
|
|
Det var godt jeg ikke visste
I fjor
Om alle disse diktene
- Ja, ville du ha sagt
- Fint
|
|
|
Hendene, der nede
|
|
|
Etter noen dager, nå
drar jeg dit, og tar med meg
en blåklokkeplante fra hagen
De blomstrer så fint
Lenge, utover høsten
Mellom gravsteinene
ligger solstriper
i det grønne gresset
Jeg sykler nedover
Lyden av gummihjul i grusen
Trærne i alleen
strekker grenene sine over meg
Ved vannkrana
setter jeg fra meg sykkelen
Der nede står den | Blant mange | Jeg går borttil
og setter meg på huk
Hendene skifter dimensjon
Ned, i den nye hagen
Hvor blåklokkeplanten
blir stående
Stenglene holdt
Enda så tynne de er
|
|
|
I borrelåsen
|
|
|
Jeg drar et hår
ut av borrelåsen
på sandalen min
Her jeg sitter
med den ene foten
over den andre
I et møte
I et gruppearbeid
I den fremmede byen
Jeg ser på håret
Vrir det rundt
Studerer glansen
Fargene
Strukturen
Mens de andre
beveger seg
et hårstrå
bort
fra virkeligheten
|
|
|
Avstikkeren
|
|
|
Dette møtet
i den fremmede byen
Det er pause
Jeg går ut, opp gata, over torget
Kafeteriaen der
Her satt vi, på disse stolene
Spiste is og drakk kaffe
Alle sammen
Opp gata, inn i kjøpesenteret
Bokhandelen
Her, her kjøpte du ei bok
Her borte sto du
Tok den opp
Studerte den
Jeg går raskt tilbake
På kafeteriaen setter de stolene vekk for dagen
På møtet er en ny presentasjon i gang
Jeg er svett og varm
Hva er det de snakker om?
Bokstaver og streker og farger på en skjerm
Hver vår
Deres, og min
|
|
|
Gjennom det åpne vinduet II
|
|
|
Jo da, jeg hører det
Jeg ler av og til
Og kjenner det
Mye er ikke trist
Ofte er dagen riktig bra
Sjøl om filtrommet
prøver alt det kan
å lokke meg inn
(til diktenes kilde)
Og jeg kommer
Jeg vet ikke ennå
om jeg puster
inn, eller ut
av dette vinduet
|
|
|
Sakte, sakte
|
|
|
Et år har snart gått nå
siden du begynte å lure
Et år
og et sekund
kaster samme skygge
Det er bare
et klikk siden
du kom i veien
Og kula skjøt
sakte, sakte
mot målet
|
|
|
Flyktningene
|
|
|
Dagen før vi to skulle dra
Kom venninne S innom
- Her er jeg, sa hun
- Mot alle odds! Lys levende!
Hun satte seg. Hentet pusten etter alle bakkene
Du lå på sofaen
Smilet, blikket, deg, deg Deg!
Jeg ser dere ennå. Hører dere
Kjenner håpene vokse. Tunge
håp innpakket. Tro meg
I barbent latter
Neste morgen, vi to - sene flyktninger
Med tidlig fly, som ventet
Bak glødende kull, allerede
Døgn for døgn brant håpet
Til vi krøp inn på returflyet
I naken angst
Så, ungene! Hjemme igjen!
Være hos være hos være i
Det røde huset
Hvor rosene rosene duftet
|
|
|
Klesskapet
|
|
|
Klesskapet vårt
En dør til hver
Ingen skillevegg der inne
Felles klesstang
På venstre side
mine skjorter
og noen penbukser
På høyre side
dine kjoler
Også denne siste
Blå
Midt på stanga
Henger din kjole mot min skjorte
Tett i tett
Som bøker i en bokhylle
Til rytmen av
Den tapte tid
|
|
|
Fint maskineri
|
|
|
Du ligger på siden
i senga jeg kjører foran meg
Dyna kan ikke skjule det lenger
- Går det bra? - Ja..
De hilser på, der inne
Forsiktig, forsiktig
løfter vi deg over på bordet
Syler i kroppen - men, putene hjelper
Syler i tankene - men, nå skal de finne ut
Korte lyder fra maskinen
De snur deg
Nye lyder
Nye bilder
Jeg titter inn i naborommet
Dette er rutine
Rutine i farger
Fra ikke blåøyde skjermer
Jeg slår øynene ned
Vil ikke se det jeg så
Tida, som frosset
Men ikke stoppet
|
|
|
Lysene
|
|
|
Etter lørdagsmaten
har vi begynt å gå tur til grava
I dag tente vi lys for første gang
Helt inntil steinen
innimellom blomstene
(som holder igjen den første frostnatta)
flimret gravlyset så lunt
Det blir fint med lys
for dagene er blitt kortere
Enn om det var jeg som lå der borte
Og dere tente lys
Jeg ser dere for meg
der dere står
og henter ned Melkeveien
Slik tenner vi lys
for hverandre
|
|
|
Uten tittel
|
|
|
Butikkene har alt begynt
å ta fram jula
Jeg også
Når den kommer
skal vi brenne lys
ikke langt i fra
Navnet ditt
skal holdes
flimrende opplyst
Hele jula
skal vi kjenne varmen
når vi kommer
og når vi går
Flimrende opplyst
på hvitt teppe av sorg
Solgt
litt etter litt
for hvert lys vi tenner
|
|
|
En beskrivelse
|
|
|
I dag
strøk jeg sikkert ti skjorter
En var din
I dag
skiftet jeg på sengene
En var min halvpart
I dag
var det ikke nødvendig
å orke (ting gikk)
I går gråt jeg
Ikke mye
men nok
til at jeg følte
jeg levde
I dag også
|
|
|
En gang til
|
|
|
For et år siden i dag
fikk du diagnosen
Om jeg kunne reist dit
hadde vi hatt hverandre et halvt år til
(Smilet da du kom imot meg i korridoren
Gråten da vi kjente at tauet ikke holdt
Klemmene da vi følte båndene
Skjønnskrifta med tom penn)
Sorg
At jeg ikke kan
En gang til
|
|
|
Avskjedsordene
|
|
|
Syrinbusken
med sine spredte blader
åpner for høstens sol. Medisinen
pensles i fristende strøk
på naboens husvegg
Jeg husker ikke så mye
fra denne onsdagen i fjor -
da du ble utskrevet etter operasjonen
Detaljene er visket ut
av legens ord etter samtalen
- Dere er jo så glade i hverandre!
utbrøt hun
Det frøs sent
i fjor høst
|
|
|
Akkurat som den gangen
|
|
|
Dette kunne gått riktig galt
slik som de holdt på
Jeg hadde alt hørt to dunk i husveggen
Sidensvansene festet i høst også
Ripsbuskene ønsket velkommen
Noen sekunder varte det
Så, plutselig hadde de flydd
Jeg åpnet terrassedøra og gikk ut
På en fillerye som skulle ristes
satt en fortumlet fugl
Akkurat som den gangen
Da ringte du og fikk svar
Vi gjorde som de sa
Tok stakkaren i pensjon over natta
Der satt den på en pinne i ei kasse
til du bar den opp på verandaen neste dag
Du fortalte etterpå:
- Fuglen ble sittende en stund
- Så, plutselig hadde den flydd
|
|
|
Det grønne bordet
|
|
|
- Den lange fillerya,
det er nok at du legger den inntil beina
på det grønne bordet, sa du
- Du trenger ikke løfte på det
Jeg gjør det slik nå også
Hver uke
Løfter jeg ikke på bordet
I rommet vårt
|
|
|
Bevegelse
|
|
|
Sola varmer
Her inne
Tar jeg lange skritt nå for tida?
Vanlige (de jeg alltid ender opp med)?
Korte skritt?
Står jeg i ro?
Sola forkorter kveldens vandring
Her ute
|
|
|
Alle dikt
|
|
|
I New Scientist leste jeg at spillet Tetris
var bevist å tilhøre en gruppe problemer
som kalles NP-komplett
I denne gruppa har ingen funnet noen algoritme
eller oppskrift
på hvordan ett av problemene
- innenfor et visst tidsrom -
kunne ha vært løst
Om noen finner løsning
på bare ett eneste av disse problemene
vil alle dikt
falle til jorden
|
|
|
Hjemme
|
|
|
Der nede
på den andre siden
kan vi høres nå
Toget, på vei inn til byen
Han sier
- Kan vi se gravsteinene?
Trærne er nakne
Ingen blader som dekker for
Ja, der står de!
Jeg kjenner sola
Den venter oss ikke
Snøen har malt seg rundt
Så er vi hjemme
|
|
|
To avskjeder II
|
|
|
Jeg sa:
- Jeg tenkte
Du satt ved sengekanten
Var det - en hel time?
- Sola skinte inn
Og du visste
at det var siste gang
Så forlot du rommet
og visste
Det hadde vært siste gang
- Mens jeg
Jeg var hos henne
hele tida
Jeg sa ikke: nå dør du
Du sa ikke: nå dør jeg
Setningene kunne ikke holdt trykket
av siste gang
Men, om de hadde kunnet, likevel?
Ville vi?
|
|
|
Noen ganger
|
|
|
Noen ganger
blir jeg nesten
uvel
Av å gå inn i disse diktene
Være der vi var
Skrive det ned
Tenke meg inn i hjertene
Stirre framfor meg
Og kjenne ingenting
Ingenting, er oppdiktet
|
|
|
Engel i snøen
|
|
|
På nettet fant jeg
en liten videosnutt
med den vakre
"Engler i snøen"
Det er du som er min engel
I snøen - hold meg, bli hos meg!
Deres engel - ville ikke - overleve våren
Du vil
Alle vårer
|
Snutten |
|
Desember
|
|
|
Sola står lavt nå
tidlig på ettermiddagen
Jeg kan se
hvor den ligger
og gløder
Det er på gravplassen
Bak den brennende åskammen
Så
Er det mørkt
Det går fort i desember
Ikke engang lyset
vi tente i helga
trøster nå
Da får jeg vente
til i morgen
|
|
|
Kjøkkenskapene
|
|
|
Regnet etter
hver frokost
formiddagsmat
middag og aftens
hverdag og helg
drenerer kjøkkenskapene
Nå er de helt tømt
Ikke en tekopp
ikke et fat
ikke et krydderglass
har du hatt siste hånd på
Det er våre hender nå
Våre hender
ennå varme
|
|
|
Klemmen
|
|
|
Han klemte meg
så hjertelig
Jeg kjente han var
fortvilet
Over at hun ikke er
blant oss lenger
Over mitt tap
Over vårt tap
Jeg klemte han
Ikke på den måten
Sorg
Ikke fortvil!
|
|
