"Fint" sa kona mi, Kari, da jeg leste de første av disse diktene for henne. Hun var syk. Senere, etter at hun døde, ble det flere dikt. Det er savnet og sorgen jeg prøver å ta opp, i et landskap med følelser som var ukjent for meg. Følelsen av at "du er nok bare ute en tur" gjennomsyrer døgnet mitt nå, sjøl om jeg går på arbeid hver dag.
Diktene står i den rekkefølgen jeg har skrevet dem. Dermed får de en slags dagbokpreg. Noen ganger beskriver de hva jeg følte akkurat når jeg skrev dem, andre ganger er de reflekterende om den tida som var, eller jeg reflekterer over framtida. Alle har tema sorg og tap, jeg har ikke ønsket å gå utenom dette temaet. Det er null humor i diktene. Ikke at det ikke går an å le og å være i godt humør om man sørger, men jeg har ikke engang prøvd å beskrive noe slikt. Ofte er diktene knyttet opp mot en opplevelse. Da har jeg prøvd å få dem "sanne", i betydning av at det som er beskrevet som opplevd, virkelig er opplevd. Jeg har prøvd å ikke strekke det som er opplevd, og ikke trekke fra heller. Dette betyr at jeg har måttet balansere det personlige, som jeg ønsker å få fram, med det private - som jeg ikke ønsker å eksponere mer enn nødvendig.
På oversiktssiden har jeg skrevet "det pågår mekling mellom ordene, ofte på overtid", siden de fleste diktene har fått sin endelige form først etter at jeg har lagt dem ut på hjemmesiden. Å vurdere egne dikt er ganske vanskelig, og det gjør det ikke lettere om jeg forandrer etter at leserne har vært der. Men jeg prøver å vente med å legge det ut til jeg er nesten sikker på at diktet "sitter", slik at det ikke skal bli sovepute for et slapt avspark. Noen dikt har jeg holdt tilbake i lang tid, for å kjenne på om jeg tør å vise dem fram.
Jeg har prøvd å beskrive hva jeg opplever, og syntetisert det inn i noe som jeg kjenner igjen sjøl, og som kanskje også kan kjennes igjen av andre - slik at diktene i minst mulig grad skal virke lukket (inne i seg (sjøl (!))). Som når man går til legen og får navn på en lidelse man trodde man var alene om. Det er det navnet jeg leter etter.
Tilbakemeldinger fra de som har lest diktene - alt fra "hva mener du der, kan det være rett, da?" til "jeg gråt", blåser oksygen til skrivegløden. Kull har jeg nok av, jeg kjenner dem på føttene.
Så tenkte jeg at om noen kan få trøst i å lese dette, er det fint. Nettet ligger der. Diktet "Om å publisere på nettet" sier litt om tankene mine rundt akkurat det med å legge ut dikt. Det er det eneste diktet som ikke handler om sorg, derfor er det heller ikke del av "Dikt 1-3" syklusen.
Om hundre år er nesten allting glemt, men det er nå jeg lever. Det var nå da Kari levde også, og sorgen min handler om å tørre å kjenne på forskjellen på vårt nå dengang og nået mitt i dag. Diktene hjelper meg med det.
Du kan lese og skrive ut diktene på http://home.no.net/oyvteig/poet
Du er nok bare ute en tur
