– Nå er du fin, sa hun.

Det er en flott dag i dag. Omtrent null, sola skinner og det er fremdeles høst. Ikke spor av vinter ennå. Men det har vært på grensen den siste tida. Isen ligger alt i vannpyttene. Men det gikk greit. Jeg hadde gått dit, og var nå kommet tilbake.

Hun syns jeg må være litt fin når jeg skal være sammen med andre folk. Ikke at jeg tror at noen hadde merket det, om jeg hadde kommet i den buksa som hun mener har blitt for stor.

I vår hadde jeg gått opp en del, så jeg måtte sortere buksene mine. Jeg la lapper på dem, slik at jeg lettere, kanskje – kunne finne tak i dem senere en gang. Jeg hadde mannet meg opp og dratt fram badevekta fra under skapet.

Det var vel den første medisinen som gjorde at jeg gikk opp. Det heter seg slik. Kanskje fikk jeg mer matlyst. Jeg vet ikke.

Så syntes jeg at nok var nok, begynte med den tredje medisinen og bestemte meg for å prøve å gå ned i vekt. At jeg begynte med den tredje medisinen akkurat da var helt tilfeldig. Så tilfeldig at nå vet jeg ikke hva som er årsaken til at jeg, snart et halvt år etter, kunne ta fram ei bukse fra før i tida. Til og med fra før et halvt år siden. Jeg antar, fra hele to år siden.

Var det mindre mat, litt mere sykling eller den tredje medisinen som har gjort det? Eller er det noe annet?

Hun sa i går kveld at jeg kunne jo kanskje gå opp og sjekke de gamle buksene, siden jeg skulle være litt representativ i dag. Jeg svarte at jeg fikk vel tid i morgen tidlig.

Men, i dag tidlig dukket hun plutselig opp på badet med ei fin bukse. Ei som ikke var for stor, som passet akkurat. Og joda, jeg følte meg ganske fin.

Men det er da ikke så morsomt. Når jeg ikke vet akkurat hvorfor.

⇤ | ← | ⇥

(21.11.2018) [4.12.2018]