Vi har vært her før. Mange ganger. Men nå legger jeg merke til andre ting.

Vi hadde vært og spist på en av de ganske faste spisestedene. På vei tilbake til hotellet la jeg merke til en dør med et nytt, keramisk nummerskilt med tallet 3 på. Jeg tittet en gang til, og ved siden av var det et slitt ni-tall. Jeg håper ikke ni-tallet hadde vært et hemmelig tegn til noen engel om å passere forbi, tenkte jeg. Uansett, nå var det tre-tallet som gjaldt – og vi lever heldigvis i en tid da vi ikke tror at et tegn på døra har magisk kraft.

Og i dag oppdaget kona noen smidde hender, hver av dem på en kort stang av jern, oppe på en murvegg. De må ha vært der i hundrevis av år, for de var sånn passe rustne. Hun nevnte dem for meg. Hendene liksom holdt rundt noe. Da la jeg merke til at lenger nede på veggen, under hver hånd, var det en kopp – også i smidd jern, som tydeligvis hørte med. Det var lett å se hva som manglet: brennende fakler til lys for de som trengte det. Uten garantier for noe.

Jeg følte meg bare på «tretti prosent». Kona mente senere at jeg må ha vært på «ti». Derfor gikk vi inn på en restaurant og bestilte to kaffe av en dame bak disken.

Da vi satte oss ned ved et bord (vi var visst de første) spurte jeg kona om hun hadde sett hvordan hun bak disken hadde slått melk i cappuccinoen. Damen hadde klemt hånda rundt håndtaket på melkemugga og løftet med overarmen, og skjelvende slått melk i koppene. Så hadde hun dyttet dem over til oss slik at de klirret på skålene.

Det er visst slike ting jeg legger merke til, nå for tida.

Og at hun bak disken var så ung. Men hun smilte og hilste da vi gikk.

⇤ | ← | →

(7.11.2018) [4.12.2018]