Det er et mål for dem å få bort denne medisinen. Sjøl om jeg kan gå på den hele livet – det er ikke det.

Men det bør være så lav dose som mulig.

Hvordan hadde de det før, uten de to andre medisinene? Og uten denne? Jeg kan forstå mor som  kommenterte, da jeg var ganske liten – jeg tror det var en tante av henne, som hadde dette. – Det er det verste man kan få. Det unner jeg ikke noen.

Kanskje da, men ikke nå. Ikke nå, nei. Jeg tar tre medisiner og da fungerer jeg i varierende grad, opp og ned, ganske utmerket. Men hun hadde nok ikke unt meg dette likevel.

Nå har dosen til den første medisinen blitt lirket ned omtrent dobbelt så sakte som sykehuset ville. Man har tenkt at kroppen skal bli vant med den nye, lavere dosen og bare huske at den hadde bitte lite grann høyere dose nettopp. Ikke komme på at den burde bli sakte verre. Og man har lest at det er lurt å gjøre det i snegletempo. Legen sa at dosen antakelig ikke kom seg under det magiske tallet likevel. Sjøl om de to andre medisinene spilte på lag. Om det tar noen måneder å komme dit, sakte, så er det forsøket verdt. Man mister ikke tid. Men nå er dosen på dette tallet. Og kroppen skal ikke begynne å bli slapp. I alle fall skulle den bare være litt slapp. Sånn en time eller to om gangen. Det var planen.

Men det tok bare en uke. Eller en uke i morra (så, ikke en uke en gang). Rart, for jeg følte meg så ok bare rett her oppe. Men litt lavere, og kroppen river stanga i fallet. Stanga som holdt igjen slappheten.

Vi gikk tur i dag og vi hadde besøk. Vi var på butikken i går. Det vanlige. I forgårs var jeg ganske enkelt gåen hele dagen. Men ikke dagen før. Og ikke dagen etterpå: det blir vel i går, det. Da var jeg bare slapp.

I morgen ringer jeg nok callback-nummeret til avdelingen. Og spør hvor mye vi skal gi opp med.

…

Oppdatering: Jeg ringte ikke. I stedet syklet jeg en tur og holdt på en times tid i snekkerkjelleren. Kroppen var visst på lag i dag.

⇤ | ← | →

(7.10.2018)  [4.12.2018]