Hva var det jeg hørte meg sjøl si?

For det er ikke noe gøy å skulle være den som bestemmer hvor høyt lista skal legges.

Det sto i programmet at turen skulle starte klokka tolv. Derfor satt de fleste av oss i en maxi-taxi på vei opp til parkeringsplassen like før tolv. Kanskje var det noen andre som sto der og ventet, så drosjen var ganske presis. 

Vi hadde tatt med sånn passe med klær hjemmefra. Det er begrenset hva man får plass til i en koffert som går som håndbagasje, når man i tillegg også skal ha med pentøy.

Jeg fikk låne en regnbukse og en ullvest, så jeg ble verken bløt eller kald. Jakka holdt det lille som var av regn godt ute. Men det blåste veldig.

Kroppen ble ikke helt som bestilt. Det skulle være bare to-tre hundre meters stigning. Jeg syntes ikke lungene myknet opp slik de som oftest gjør, når jeg sykler opp den seige og lange bakken hjemme. Og det kjentes ikke noe særlig å bli slapp midt i de fine steintrappene som noen sherpaer hadde bygd. Trappetrinnene ble høyere og høyere. Kroppen tyngre og tyngre. Men den kom seg opp.

Kona var kjempefornøyd med utsikten og trappene og syntes det hele var bare deilig. Og hun holdt også et øye eller to med meg. Det kalles omsorg, og kjentes som det motsatte av det jeg ga tilbake. Alt det hun uttrykte glede over; jeg kvitterte ut hver kommentar etter tur. Men jeg virket nok ikke begeistret enig.

For det er ikke noe gøy å vise at jeg har ei list som ligger lavere enn alle de andres.

På vei ned sa jeg visst at jeg ikke hadde nytt ett eneste sekund av turen. Til en av dem som hadde arrangert det hele. Men jeg angret ikke, sa jeg – jeg hadde jo bare hatt godt av det.

Og jeg hadde kommet meg opp. Jeg hadde det.

Likevel tror jeg kommentaren min kom litt brått på.

Men det er ikke så enkelt å skulle si i fra på forhånd. Om ei lav list i det blå.

⇤ | ← | →

(28.8.2018)  [4.12.2018]