Det ble tur.

Nå har jeg tuslet rundt i denne byen etter frokost på hotellet. Programmet begynner senere, så jeg har nesten hele dagen. Eller halve dagen, da.

Jeg spiser en tynn pizza margherita. Men jeg ser at jeg likevel kommer til å bli god og mett.

Her inne er det 25,2 grader. Alt er relativt. Ute er det over tretti, så dette kjennes godt og kjølig.

Fin restaurant. Buer i taket, dempet musikk, til og med ok musikk.

Nå må jeg ta den siste pizzabiten og smake ordentlig på den. Pizzaen gikk så fort. Men jeg har prøvd, å huske å smake, på alle bitene – for den fortjente det.

Den kjentes veldig god.

Men det er noe rart her. Ikke rart, men jeg har ikke noe eget ord for denne følelsen. Alt virker så normalt her.

Men jeg kjenner på de dagene i februar 1945, de kutter inn i følelsen av det normale. Dagene er her ennå, nesten 75 år etter. Her gispet de etter luft, på grunn av brannene etter at byen ble bombet sønder og sammen. Bare noen husvegger sto igjen. Og da var det slutt på lufta. Vi har sett liknende på tv fra andre steder, gjort nå, rett før jeg begynte å skrive dette, så og si.

Og denne bygningen ble en haug med stein.

Jeg spurte en av personalet om hvor gammel bygningen var. Han visste ikke, men det sto et årstall i kjelleren, sa han. Jeg gikk ned dit. En nydelig kjeller med noen gamle murer som ikke rakk opp til taket. 2015 sto det. Det er bare tre år siden de begynte å bygge.

Jeg ga meg ikke, spurte en som så ut som han kanskje visste mer. Joda, det var bare en flat plass her i sytti år. En slags park. Det forrige regimet ville ikke, eller kunne ikke bygge nytt. Alt var flatt her, men under bakken lå kjellerne, gamle murer, flere hundre år gamle. Men steinrestene og familiene fra minuttet like før hadde blitt fjernet av de som befant seg der lufta var.

Jeg gikk ut. Snudde meg og så opp. Et flott, gammelt bygg. Og rundt det, nydelige, gamle hus. Helt nye.

Rart å tenke på. For et år siden orket jeg ikke engang tanken på tur. Kroppen min kjentes helt bombet.

Ikke at det kan sammenliknes. Men, å være her er ingen selvfølgelighet.

Og jeg er på tur. Nå.

⇤ | ← | →

(19.8.2018) [1.12.2018]