Dette går bedre enn jeg turte håpe på. Muskler og ledd har trukket seg tilbake. De er ikke lenger så til stede i hverdagen min. Sånn sett er de nye tablettene, så langt i alle fall, rene vidunderpiller.

Men slappheten kommer likevel, av og til, sigende. Og så er den borte, like sigende som den kom, uten at jeg merker det. Når den er i kroppen er det greit å kunne sitte her og jobbe. For jeg kommer fort i flyt og glemmer det rundt meg. Eller, av og til, ta meg en lur på sofaen. Så går det nok over. Eller om jeg våkner om natta og kjenner meg slapp under dyna og sovner etter hvert. Jeg våkner sikkert ok igjen, da også.

Som nå, etter frokost, kom den sigende. Den er her ennå, jeg prøver å kjenne på den for å finne ut hvordan jeg skal skrive om dette. Slik at du kan kjenne deg igjen, om du også har det slik.

Dette er på grensen til slikt det ikke er noe å skrive om. Jeg sier det fort: «Nå er jeg slapp». Og da forstår alle hva det betyr.

For alle vet vel hva det vil si å være slapp. Jeg visste det før jeg fikk denne menyen av en diagnose, hvor en av rettene kan være slapphet. Helt til jeg smakte den. Og jeg blir litt forbauset hver gang. Den smaker som nytt, men blir aldri favorittfølelsen min. Noen kaller det «utmattethet» eller sier at de har «lavt batteri». Ok, også beskrivende.

Jeg sa til legen at det varer ikke så lenge. Toppen noen timer. Hun sa at da var jeg heldig, at det var veldig bra.

Og kanskje er den medisinen som er best mot slapphet, den jeg trapper ned på nå. Som det er et mål få bort. Nesten bort, i alle fall.

Sykkelen kan friste når jeg ikke føler meg slapp. Når jeg er som før. Så, om jeg tar meg en tur og går av sykkelen i en bratt bakke, kan jeg kjenne en utmattelse som murrer svakt i kroppen. Så setter jeg meg på sykkelen på toppen, og tråkker videre. Og jeg kommer meg fint hjem og er fornøyd.

Men slappheten gjør noe med meg. Jeg får for eksempel ikke så veldig lyst til å være borte når dette skjer. Jeg får mindre lyst til å planlegge å dra noe sted. Det er best å være slapp hjemme. Så det er vel lurt å droppe planlegging så lenge det står på.

Kanskje burde jeg ta meg sammen og bestemme den bort. Men den er som den er: oppført på den menyen jeg ikke kan velge fra. Det er ikke så lett å ta seg sammen. Det er vel derfor den står på menyen.

Enten jeg bare sitter her eller sykler: så er jeg ikke slapp mer; så er jeg visst slapp igjen. Av og på, av og på.

Jeg burde vel ha blitt med på den kveldsturen de spurte om. I stedet for å sitte her og være slapp. Det er jo så fint i kveld.

⇤ | ← | →

(15.7.2018) [21.7.2018]