Jeg ligger her og kjenner nesten ingen ting.

Hver eneste morgen i lang tid har jeg kjent mye. Som ganske vondt i det venstre ankelleddet, i tærne, av og til i hoftene, i albuen, i håndleddet og i fingerleddene. Det er det jeg kaller «vondt over alt». Ikke alltid. Sykdommen går litt opp og ned. Og den andre, eller skulle jeg si «den første» medisinen i høy dose, tar også bort – nesten alt. Men det er ikke bra for resten av meg å gå på den i lang tid. Livet har blitt en slags nedtrapping. Alltid nedtrapping. Og om det ikke gikk mer: ny, høy dose. Så ny nedtrapping.

Kan jeg tro på det som skjer nå?

I går var jeg i kjelleren og snekret. Omtrent som før. Kanskje akkurat som før. Og jeg for opp, og opp igjen til andre etasje for å prøve. Ned, og ned igjen for å tilpasse litt til. Det tok mange timer, men jeg ble ferdig. Eller nesten ferdig. Og jeg gruer meg ikke til å gjøre det helt ferdig.

Jeg ringte til poliklinikken i dag og sykepleieren ringte tilbake. – Jeg regner med at jeg skal trappe ned på den første medisinen? Det skulle jeg, men det skal gå sakte.

Det blir spennende å se hvordan det går. Nå, som jeg har begynt med den nye medisinen. Jeg er på den ellevte dagen nå. Ikke to uker en gang. Og jeg kjenner meg ny.

Men medisinen har svart trekant. Det betyr at jeg er en sen testkanin. Mange har testet den før. Men ikke mange nok til at de kjenner langtidseffektene.

I to år er det du som har klipt hekken i hagen. Armene mine har ikke greid det. Eller, de kunne nok ha greid det. Men jeg ville ha blitt hardt straffet. Mens jeg snekret i går, klipte du hekken. Nå står den der, herlig nyfrisert.

Men når jeg nå ikke kjenner noen ting, eller kjenner nesten ingen ting, kanskje kan vi ta hekken sammen neste år? Vi har jo to hekksakser.

En med ledning og en med batteri.

Før har jeg ikke tenkt over dette. Går jeg på strøm eller batteri?

Jeg går i alle fall ikke av meg sjøl mer. Men jeg går.

⇤ | ← | →

(5.7.2018) [12.7.2018]