Jeg ligger på ryggen midt inne i et rør med en nødknapp i hånda. Det er ok med plass til meg her, og ok med plass til å puste. Det er det. Men jeg må likevel si det til meg sjøl. For jeg kan ikke bare reise meg opp og gå.

Men mannen som betjener denne MR-maskina satte på gjennomlufting til meg. Nå kjenner jeg god luft som passerer munnen og nesa, fra hodet og nedover ansiktet. Så kommer ikke den varme utpusten min tilbake der den kom fra. Ganske deilig.

Inni maska som han satt over ansiktet mitt, et slags gitter, er det montert et speil. Jeg kan se langsmed brystkassa og magen, og jeg ser den runde avslutningen av røret jeg ligger i. For det er vel et rør, tror jeg. Der nede ser jeg føttene mine som går dit jeg vil, når jeg vil. Jeg har litt kontroll med dem. Og helt i enden ser jeg kontrollrommet hvor mannen sitter med en skjerm, og snakker med meg i høretelefonene jeg har fått på meg. Både for å høre han snakke, høre musikk, og for å holde ute buldringen, pipingen og duringen fra MR-maskina. Og så kan jeg snakke til han. Ganske bra, egentlig.

Foreløpig har jeg ikke klemt i nødknappen. Jeg kjenner på hånda som holder den. Det er ikke noe problem å flytte den andre hånda dit og kjenne. Det er god plass. God og god, men bredere enn håndflaten, kan jeg se i speilet. Hånda er ikke svett engang. Jasså?

Mannen orienterer meg for hver bildesekvens. Den kan vare to eller tre eller tre og et halvt minutt. Det er mange omganger, så det tar sin tid. Etter en halv time eller mer blir bordet jeg ligger på kjørt ut igjen, og mannen setter kontrastvæske i blodåren i høyre arm. Denne skal ikke få meg til å bli varm eller noe, slik mange kontrastvæsker gjør. Så blir bordet kjørt inn igjen. Etterpå, kanskje fem nye sekvenser. Så er jeg ferdig.

Jeg lå inni røret i nesten en time. Jeg så fyren der borte, jeg visste jeg ikke kunne reise meg. Jeg ble ferdig. Men det var ikke slik ved første forsøk, for noen måneder siden. Da maska kom på, ei maske uten speil forresten, da sa kroppen min stopp og den satte seg opp. Ok, ingen vits i å prøve en gang til, da blir det bare verre neste gang.

Det var nok kjekt med to angstdempende tabletter. Denne gangen. En tablett i går kveld, og en nå, en time før. Men nå har jeg vært her.

Vi får se om jeg trenger dem neste gang. Om det er plass til hele meg da.

⇤ | ← | →

(28.5.2018) [3.12.2018]