En kamerat ringte. Jeg så på mobilen hvem det var, så jeg stoppet han.

Jeg var midt i en prat med en fyr. På en av de mange stedene som viste seg fram for publikum. Det var åpen dag, og vi hadde gått helt dit for å se.

Da vi kom ned på gata, ringte jeg tilbake.

– Vi lurte bare på hvordan det sto til, spurte han.

Så hyggelig. De hadde vært på overnattingsbesøk hos oss da jeg begynte å bli dårlig. Derfor var de en av dem som hadde fått melding da legen hadde funnet ut hva det var.

I går hadde vi holdt på i hagen, kanskje for siste gang i høst. Vi har ikke så stor plen, og plenklipperen er elektrisk og liten. Det ble fint, både på plenen og rundt omkring.

Men hagen er stor nok. Klipperen er stor nok. Til at jeg kan måle meg mot den.

Jeg var normalt sliten da vi var ferdige. Men det var godt å legge seg litt på sofaen etterpå, jeg må vel innrømme det.

Dette fortalte jeg til han i den andre enden. Og at vi hadde gått oss en tur, nå etterpå.

– Da er du vel spent på hvordan du blir i morra, da, ville han vite. De hadde sett meg nok til at det var et godt plassert spørsmål. Da jeg kunne peke på vondtene fra gårsdagens aktivitet.

Det hadde jeg glemt. Det burde ha holdt meg igjen. For jeg vet jo at medisinen bare bremser dette. Tar de den bort, kommer det tilbake. Medisinert rett melder den seg ikke, og sykdommen skal ikke forsyne seg med mye av meg.

Jeg var kommet dit nå. Jeg hadde glemt dagen etterpå. Glemt i dag, når jeg skriver dette.

– Nei, det tenkte jeg ikke på, svarte jeg. – Hmm. Du sier noe.

Det er bare en god venn som kan spørre slik. Som ringer tilbake.

⇤ | ← | →

(16.09.2017) [27.07.2018]