– Hei, lenge siden jeg har sett dere! Så koselig!

Jeg hilser på et nabopar fra noen gater borti her. De har vært pensjonister i mange år. De er veldig oppegående, på mange måter, og det er alltid interessant å ta en prat med dem.

En gang, mens vi var i jobb, inviterte vi dem på en kopp kaffe. En søndags formiddag. Vi har ennå ikke invitert noen hit, for eksempel på en onsdags formiddag. Sjøl om vi nå kan gjøre slikt.

Mens vi sto der og pratet, og vi pratet, i toppen av bakken, ganske lenge. Tenkte jeg. Jeg var svett over hele meg, men de så ikke ut til å være svette i det hele tatt. Ikke så det ut til at de hadde vondt noe sted, heller. Skal jeg si noe. Skal jeg si hva jeg har fått. Jeg bare leste spørsmålene inni meg, uten spørsmålstegn.

Jeg har fortalt det til mange, også til folk som er lengre unna enn disse to. Det er ikke så spesielt, folk får slikt ganske mye, om man teller opp antallet i en by som denne, for eksempel. Det er ikke så spesielt.

Nå har jeg fått det mer på avstand. Og tettere innpå. Dette blir jeg aldri kvitt. Det er en ny meg jeg driver og blir kjent med.

Nei, tenkte jeg. De trenger da ikke vite. Jeg trenger da ikke si noe.

Vet ikke, jeg. Kanskje neste gang?

⇤ | ← | →

(13.09.2017) [2.6.2018]