Jeg ser meg rundt og vet ikke hvor jeg er.

Jeg gikk nettopp ned kjellertrappa til snekkerkjelleren.

Langs innerveggen har jeg lagt alle materialene. Noen er kjøpt i år, mens mange er flere år gamle. Jeg kjøper alltid mer enn jeg trenger.

Derfor må jeg sjekke grundig før jeg skal bruke dem. Men det er bare å sikte på langs, så ser jeg fort om en list er vridd eller skeiv. Da merker jeg den, for den kan ikke brukes til så mye. Med en tjukk blyant som jeg fikk av en onkel. Sjøl om jeg har spisset den mange ganger er den tydeligvis med meg ennå.

Og jeg har mange verktøy som jeg er glad i.

En polsk hånddrill som jeg kjøpte da jeg var i tjueårene. Det er en splint inni som må dyttes på plass av og til. Men fettet har stort sett holdt splinten på plass i alle år. Det er bare å løsne to skruer, så er jeg der og kan dytte den på plass igjen.

En håndhøvel i tre for barn som jeg fikk før jeg var ti. Den er fremdeles helt fin. Jeg burde slipe den og gi den til et barnebarn.

Og meg sjøl. Nå sikter jeg langs meg, og føler meg vridd og skeiv. Og merker meg sjøl med en usynlig blyant. Men det blir bare skribbel.

Det er mange verktøy jeg kunne hatt behov for, men de har vært for tunge og for store, så de ble aldri kjøpt. Høvelbenken som jeg har arvet kan ikke brukes som permanent verktøybord. I stedet har verktøyene fått hver sin tomgangsplass i en hylle. Så løftet jeg dem fram når de trengtes. Gjerne til festehull som bare jeg visste om. Der sto de stødig.

Nå skulle jeg hente et verktøy fram fra hylla. Men festehullene protesterte.

Jeg ser meg rundt. Og vet ikke hvor jeg skal.

⇤ | ← | →

(06.12.2014) [2.12.2018]