Det begynte for to, tre år siden. Sakte, meldte kroppen seg.

Men så gikk det bra helt til nå.

Jeg hadde tenkt å ligge på siden og legger hodet forsiktig, ned på puta. Men der, er det skulderen som treffer madrassen først. Det iler. Igjen. Ned, med resten av kroppen. Så, lirke den fastkilte madrassalbuen opp igjen, med spikeren i skulderen, til et høyere punkt. Puta di er best. Der, nå – endelig kjenner jeg ingen ting.

– Hadde det ikke vært lurt med en pute til? spurte du, som lå ved siden av. – Jeg går og henter en.

Akkurat som for noen år siden hentet du en ekstra pute. Du lirket den under den jeg hadde slik at det ble en høyere putekant. Høyere med hodet. Litt mindre trykk på en vond skulder. Litt mindre vridning av en vond albue. Bedre for et vondt håndledd.

Jeg var fokusert på å ha minst mulig vondt.

Du så at det var ikke nok. Det hjalp.

⇤ | →

(05.09.2017) [2.12.2018]