(Bildet kommer)

«Fortell om Ibrahim» sa mannen på radioen til en lege. Jeg fortet meg å skifte kanal. Jeg har hørt nok fra Gaza. Det går en grense. Sjøl om jeg hørte noen sekunder av legens fortelling før musikken overtok. Men det lille jeg fikk med meg, sitter i.

Akkurat som gnistene fra den trekkopp-stridsvogna jeg fikk i julegave da jeg var fire år. Den hadde gummibelter og et hjul med flintstein som spydde ut gnister når den brøytet seg over filleryene. Jeg knuste den da jeg ble eldre, for den hadde forårsaket nok fæle drømmer.

Jeg tror opplevelsen ble kimen i begrunnelsen min da jeg skulle bli militærnekter i 1970.

Gutten og jenta på bildet er hjemme. Det ser nesten ut som om de snakker om noe fint.

Fotografen har også tatt et bilde til. Det viser hele fronten av huset. I et annet rom henger klesvasken til tørk. Akkurat som et dokkehus.

Men det var ikke dokkemenn som kom i tænks og skjøt bort ytterveggene. Vi kan se skuddmerkene på veggen bak. Om de tenkte på «hjemme», så må de ha forsteinet seg, før de nitrykte på avtrekker-knappen.

Nå skal de montere en mengde stridsvogner ved en fabrikk noen mil herfra.  Slike tænks står høyt i kurs for tida.

Det kan være praktisk å ha et tomt pizzasausspann stående. Så kan de prate om det som kanskje blir.

Eller glede seg over det som er. Fulle spann. Brukt til overtidsmaten. For det blir mye å gjøre.

Forrige – Etc : Desktopvisning