Yasin Akgul / Afp / NTB scanpix

Jeg gjetter at gutten i bildet er tre år. Han er godt kledd, i rene og pene klær. Vi ser både han og mora bakfra. Han har på seg en gul topplue med en liten dusk. De er på vei bortover ei gate full av rester etter bygninger som var der før. Restene er farlige steinhauger som han ikke kan leke i.

Gutten har med seg en ballong i den venstre hånda, pinnen som har holdt den oppe virker knekt. Der framme er noen husrester som fremdeles står, men som ser tomme ut. Mora ser seg til siden, bortover den svingen de kom fra, ut av bildet. Hun bærer en veske over den høyre skulderen. Kanskje skal de ut og handle. Men det er ingen andre i bildet.

Jeg har barnebarn som både er på alder med denne gutten, og eldre. Hvilken aldersgrense har et bilde med en mor som leier gutten sin i den ene hånda mens han har en ballong i den andre?

Han som går i barnehagen kan jeg vel ikke vise bildet til? Men i hvilket klassetrinn på skolen? Hvorfor lurer jeg på dette når det enkleste hadde vært å glemme hele bildet?

Jeg kjenner ikke frykten hos dem som var i disse bygningene. Jeg kjenner ingen som ligger igjen mellom de sammenraste golvene som topper noen av steinhaugene. Jeg har ikke kjent lukta.

Og ikke kjent det hatet som må til for å gjøre dette. Eller var det mot? Jeg kjenner ikke noe av dette, unntatt at denne gata også har vært min gate – så lenge jeg har levd. Det kunne vært meg. Men hvor skal jeg begynne når jeg ikke kan glemme bildet?

Kanskje skulle jeg komme i mot, fra der borte, hitover i bildet, til et annet land. Kanskje hit. Og spørre deg hvem den nye gutten i barnehagen din er.

«Han heter Salar. Han kom sammen med mora si fra et annet land. De brukte lang tid hit. Alle husene i gata hans er ødelagt».

Forrige – Neste : Desktopvisning