Kona fortalte ivrig at en kollega på jobben hennes kjente noen som skulle nedover til den øya som alle flyktningene kommer til. De som har krysset havet i dårlige båter fordi alternativet var en umulig tanke.
Sønnen min sin familie var av dem som vasset i land fra båten. De hadde forlatt alt de hadde, og bare tatt med seg det som var absolutt nødvendig. Som tre barn. Våre barnebarn.
I alle fall er det dem jeg ser på alle bildene. Det er mine barnebarn som gråter; og det er de som prøver å gå mange mil til fots før familiene kan registrere seg.
De hadde sagt at de har vært der nede mange ganger, og at det vi kunne gi, skulle de ta med seg. De garanterte at alt ville komme fram til noen der nede. Spesielt trengs det sko og strømper, hadde de sagt. Og oppi skoene kunne vi legge en liten leke.
Når man sitter på skuldrene til faren sin er det godt å varme seg med en leke. Jeg tenkte med en gang på alle dublettbilene som jeg endte opp med da jeg samlet på Mercedes-Benz A-klasse modellbiler. Jeg har jo ikke nok barnebarn alene. Men om jeg kan gi til våre felles barnebarn; de jeg har sammen med alle flyktningene, hadde det vært fantastisk.
Jeg tenker på hvor mange ganger jeg, som voksen, har lurt på om jeg skulle ta med en liten bil i dressjakkelomma, bare fordi jeg husket hvor fint det var, da jeg var liten.
Jeg visste hvor jeg skulle.
Jeg skal putte disse bilene i hver sin lille plastpose. Så blir de med til øya og gitt til en liten gutt. (Kona fant noen fine, små jenteleker som hun sender med.)
Hver gang jeg har gitt bort en lekebil fra denne samlingen har jeg skrevet fornavnet inn i ei liste som ligger på nettsiden min. Da blir det liksom ikke bare jeg som samler. Jeg tenkte at enn om jeg legger inn en liten lapp med epostadressen min, slik at foreldrene kan sende en mail når de kommer fram? Når de kommer hit, kanskje? Så kan jeg fylle inn navnene deres da.
Men ikke navnet på den lille gutten som lå, pent kledd, med kortbukse, druknet på stranda. En politimann løftet han opp, han visste at gutten var død. Mange ble farfar da vi så bildet; eller mor; eller tante. Bildet av gutten med et navn er med oss. Er med meg. Men ikke på lista.
Snart skal jeg finne fram bilene og plastposene.
Men jeg tror ikke jeg legger ved noen lapper.
Dette var en sterk historie, og et godt tiltak for å gi små barn med vanskelige liv et solglimt. Alle burde gjøre noe tilsvarende.
Takk for det! Og så prøver jeg å teste ut empatiens grenser. Finnes de? Jeg er jo ikke «fornøyd» med innholdet i den siste linja, kanskje… Den er åpen for meg (også)
Jeg tror empatien avgrenses med de erfaringene vi har. Kanskje handler vår lyst til å hjelpe flyktninger like mye om sympati? Det er få nordmenn, i våre generasjoner, som kan sette seg inn i hvordan barn på flukt har det/føler det. Jeg syns setningen du nevner er fin. Jeg syns den forteller om at dette er hjelp du gir utenfor de empatiske grensene, men innenfor sympatiens (om den finnes).
Så fin beskrivelse av det vi føler. Du er flink til å sette ord på det! Du tar imot invitasjonen til å tenke sjøl, og tar dermed teksten min videre. Så fint!
Takk for det. Om jeg tenker riktige tanker er jo ikke sikkert. Men for min egen del handler det om å bidra for noen jeg ikke vet hvem er, eller vet lidelsene til. Jeg vet hva død er, og jeg vet hva sorg er. Men, jeg vet ikke hvordan det er å være på flukt fra døden, med døden på reisen. Jeg kan tenke at ingen skal oppleve det. At ingen skal sette andre i den situasjonen. At det ikke må skje igjen. Det ligger en følelse av maktesløshet i det. Da blir alle bidrag gode. Store og små. Enten om det er leker, innkjøp av pappesker til å pakke hjelpen i, penger, eller å være den som tar imot på stranda.
Men stranda finnes heldigvis. Nå har jeg pyntet på den, slik at det ikke skal være plass til et gjerde der.